Motstandsmannen

- Jeg ser helst at de som kjøper bildene mine ikke henger dem på veggen, sier Ingar Aasen, stuntkunstneren som motsetter seg alt, ja, absolutt alt, som lukter av innblanding.

Ingar Aasen aka Art Ranger

- Jeg ser helst at de som kjøper bildene mine ikke henger dem på veggen, sier Ingar Aasen, stuntkunstneren som motsetter seg alt, ja, absolutt alt, som lukter av innblanding.

Ingar Aasen kaller kunsten sin for “Donald Duck-kunst” eller “parodikunst”. – Du har sikkert sett Donald male en gul flekk på en rød bakgrunn, ler han. Inderlig alvorlig. Her sitter han på papirduken som beskytter gulvet mot malingsølet. – Det er noen som kunne tenke seg å kjøpe dette og, ja, flirer han.

Tekst og foto: JAN-KÅRE FJELD

- Du skjønner, med en gang bildet henger på veggen, så får det en slags makt over deg. Da skal du liksom se på det og synes det er fint og dermed er du i bildets eie og ikke omvendt, smiler Ingar Aasen meget alvorlig.

- Jeg vil bare være fri. Da kan jeg ikke la noe eller noen ta styringen over meg, fortsetter 40-åringen. Som “alle” vet har vendt “systemet” ryggen:

- Nei, jeg kan jo ikke betale skatt, da er jeg en del av systemet, da. Men så skal jeg selvfølgelig ikke ha pensjon eller annen hjelp fra det samme systemet heller, opplyser kunstneren.

Helt sant er dette med å motta hjelp likevel ikke. Flere ganger har arbeidet med kunsten og giftig maling påført Aasen akutt behov for sykehusinnleggelse.

Det handler å vise respekt

- Da har jeg sagt at det de gjør er helt ulovlig for jeg betaler jo ikke for dette, forteller han med smilet ikke langt unna. Svaret han har fått tilbake står nemlig som et symbol på hvordan han mener vi skal behandle hverandre på tvers av ideologier og ståsteder, og at systemet “tar feil”:

- Neida, vi kan ikke la være å hjelpe deg, du er jo et menneske og dette er vår plikt uansett, er svaret han har fått.

- Det handler om å vise respekt. På samme måte som politimannen som hilste på meg etter aksjonen foran Slottet for noen år siden. Han viste meg stor respekt ved å ta av seg hansken før han håndhilste, sier Ingar Aasen og gir oss mer enn en fornemmelse av at disse to “små” episodene har vært av vesentligste symbolske betydning.

Ikke som de andre..

Ingar Aasen ble født i på sentralsykehuset i Fredrikstad i 1964, og vokste opp på Veum, med mor og far og tre brødre. Han gikk på Evenrød barneskole, siden på Seiersten ungdomskole. Og det er nesten det eneste “A4″ vi får ut av Aasen om tiden som barn. Han var nemlig ikke som alle andre. Der de fleste får plukket av seg det aller meste av protesttrang i løpet av den første trassalderen som smårollinger, fortsatte Ingar å protestere.

Spørsmålstegn

Og protestere. Og protestere. Selv mot ting som i vår kultur virkelig markerer overgangen fra “liten” til “stor” og gir stor status både i kameratflokk og hos foreldregenerasjon:

- Jeg satte spørsmålstegn ved alt. Jeg husker da det ble snakk om å lære klokka og å knytte skolissene. Det var det bare ikke snakk om. Det skulle jeg IKKE!, ler han. Nå. Det var nemlig ikke så mye å le av. Da. Og ikke videre opp gjennom barne- og ungdomsalderen heller. Unge Aasen fant seg aldri til rette i skolen.

- Jeg var best i formingsfag, men det syntes ikke skolen var så viktig, mener Ingar og levner et skolesystem der det individuelle blir så lite hensyntatt lite ære.

- Og på ungdomsskolen gikk det skikkelig ille. Jeg ville bare farvelegge, og det endte med Ng i alle fag, minnes han.

På fylla i 12 år

Bedre gikk det ikke utenfor skoleveggene.

- Jeg begynte å drikke som 15-åring. Jeg gikk på fylla i 12 år, forteller Ingar Aasen åpenhjertig og innrømmer at det etter hvert ble en kamp på liv og død, som kulminerte med flere selvmordsforsøk. Han lyktes ikke. Det gjorde derimot en annen. I å redde Ingar tilbake til et kreativt liv, med oppsiktsvekkende kunst og stunts, der både kongelige og geistlige, med forskjellige fortegn riktignok, har vært tete a tete med Fredrikstad-kunstneren.

“Krigsmassasje”

- Jeg traff en sjaman. En dansk sjaman. Han sa han kunne hjelpe meg. Det gjorde han også. Men det var smertefullt. Rett og slett tortur, forteller Ingar, og kommer med malende detaljer om en kropp som nærmest blir hudflettet og en renselsesprosess som handler om å få hele muskulaturen endevendt for å finne “verkebyllen”.

- Dette kalles “krigsmassasje” og er en polynesisk behandlingsform der teorien er at mental smerte kan finnes igjen og behandles i det fysiske jeg, opplyser Ingar, før han røper hvor sjamanen fant Ingars verste “vondt”.

- Han fant den her i rompeballen, peker Ingar.

- Jeg visste at han ville finne stedet den dagen (behandlingen varte i fire dager – jour. anm.), og jeg visste at det ville bli forferdelig.

Art Ranger

Og ille var det. Men med stor smerte fikk Ingar Aasen øynene åpnet for sammenhengen i livet sitt: at et ofte vondt og vanskelig barneliv hadde å gjøre med foreldre som heller ikke hadde hatt det enkelt i sine liv. Dermed ble bitterheten og ønsket om å dø byttet ut med tilgivelse og et liv klart til endelig å leves gjennom kunsten. Det eneste viktige. Som måtte få sin vokter. “Art Ranger” så dagens lys.

Demonstranten

Først mest kjent for å ekskludere seg fra samfunnet ved å opprette en leir på Øra, uten vann og strøm, selvfølgelig, der gamle dagers nybyggeres hester og teltvogner var byttet ut med russiske, militære biler av type Ural og ditto militærvogner. Aviser og øvrige medier fikk så etter hvert mye mer å lage friske nyhetssaker av. Biler og vogner fant først veien til plassen foran Kredittkassen i gågata i Fredrikstad, der kunstneren demonstrerte mot det han kalte tyveri av hans bilder. Banken mente at de hadde rett til å ta kunstverkene så lenge Aasen ikke kunne gjøre opp for seg. Ingar på sin side mente at bildene ikke hadde noe med saken å gjøre.

- Mine kunstverk er en del av meg, ikke ting man bare kan ta som oppgjør, sier Art Ranger og gir på nytt et bevis for at de er mulig å se på verden og virkeligheten på andre måter enn “systemets”. Denne saken endte til slutt i fordragelighet med besøk av banksjef og økonomisjef, i dress og slips, der ute på Øra. Siden har turen gått til hovedstaden, først foran Slottet, siden foran Stortinget, der ytringsfriheten, eller “den totale frihet”, var bakgrunnen for demonstrasjonene. Så fikk biskopens kontor besøk av en sint mann. Med griseblod i en bøtte som våpen og trussel, ønsket stuntkunstneren å få kirkens mann til å komme med en uttalelse til forsvar for homofile. Det endte med en enda sintere kunstner som helte blodet over eget hode der inne på kontoret. Nok et bevis på Ingar Aasens kompromissløshet i forhold til en verden han “ikke har bedt om å bli født inn i”.

En illusjon

- Jeg tror at dette fysiske livet uansett bare er en illusjon, at det er andre liv, andre dimensjoner, å leve i, der det ikke er “systemet” som har makten og ansvaret, men der det er enkeltindividet som regjerer – over seg selv. Tror vi det er Ingar Aasen sier der han viser seg som et utømmelig oppkomme av alternative eksistensielle tanker, og som munner ut i følgende:

- Jeg vil egentlig bare bli mer og mer primitiv, og helst hadde jeg fjernet meg fra denne jorda, sier han. Uten å mene nok et selvmordsforsøk. Selv om han, i hvert fall etter manges mening når de får greie på dette, må gjøre gode forsøk på slikt: følgende materielle nødvendigheter (mener de fleste) er nemlig også utsatt for de mest innbitte protester fra Motstandsmannen.

- Maten er en motstander som venter på å bli spist opp! Jeg kan derfor ikke ha mat i kjøleskapet. Jeg spiser når jeg er sulten, men jeg kan ikke ha mat der som VENTER PÅ at jeg skal bli sulten. For ikke å snakke om ved: min gode venn Rolf Opås kom en gang til meg med ved for fem vintre. Det var jo ikke aktuelt! Skulle jeg lissom forberede meg allerede da på fem vintre?! Dette handler om kommunikasjon mellom deg selv og det største i deg, sier Aasen kryptisk.

Uatskillelig

Men om det aller meste, selvfølgelig også penger, er med på å binde oss og gjøre oss til slaver i våre egne, “liksomrike” liv, i følge Ingar Aasen, er det én ting som, i hvert fall for Art Rangers del, er uatskillelige: Vesenet og kunsten.

- Kunsten er I meg, ER meg. Derfor kan jeg dø for kunsten min. Derfor kan ingen ta den fra meg uten at jeg er villig til å ofre livet for at det ikke skal skje, bedyrer den kompromissløse nok en gang.

Men selge den kan han, og de farvesterke, abstrakte bildene med de kraftige “Art Ranger”-rammene som alle med en viss interesse for kunst har lært å kjenne de siste årene, ikke minst etter utstillingen under OL i Salt Lake City, er ikke akkurat av den billige sorten. Fra 65000 opp til 350000 kroner.

- Men hva er egentlig penger? Spør han retorisk. Og innrømmer samtidig at han helst ikke vil ha noe mer med dem å gjøre enn å bruke til å reise, for tiden fortrinnsvis til California og Los Angeles, der han prøver å få innpass i hip hop-miljøet som han mener består av personer som forstår den egentlige verdien av Art Ranger-kunst, eller som det står i den ubeskjedne brosjyren: “The Most Super Modern Art in the World today. Hottest art in the world ever! # 1 in the world. A whole new generation of super art! Art for people with maximum flexibility and money – NASCAR, HIP HOP, NBA, NHL, MOVIESTARS”.

- Men det er også dyrt å lage denne kunsten og pengene jeg tjener bruker jeg selvfølgelig også på materiell og maskiner. Opplyser han og viser oss bilder av siste produksjon. Nå flyttet fra både atelieret og lageret i Moss, med andre ord gjemt før det skal bli solgt slik at ikke skattemyndighetene kan få tak i det.

- De mener visst at jeg skylder dem rundt en million i skatt. Men det er deres virkelighet og ikke min. Så det går jo ikke, det, sier han med en mine som ikke kan tolkes som så mye annet enn at han oppriktig mener det han sier.

På paller og i containere

- Jeg selger kunsten min pallevis og i containere. Jeg har oppkjøpere som kjøper alt og gir meg en sum for det. Kanskje en million. Forteller kunstneren uten at vi er helt sikre på om han drar en aldri så liten bløff om det hele. Selv om vi ikke har noen grunn til å tro det. Så langt har jo intervjuet likevel ikke dreid seg om noe som har et fnugg av likhet med verken Ola eller Kari. Uansett er det sikkert at det har blitt mange bilder signert Art Ranger gjennom årene.

-500 – 600, tror jeg, forsøker Art Ranger kjapt å regne etter. Og det blir jo mange når man produserer i “gule retninger” og “blå retninger” som han kaller det. Og om vi ikke forsto det riktig heller, så taler fotodokumentasjonen han presenterer for oss for seg selv. Rad på rad på rad med hvite tavler ligger klare til å bli bokstavelig talt farveklatter etter samlebåndprinsippet. Men likevel ulike hverandre. Og noen veldig ulikere enn andre…

- Noen blir finere enn andre. De vil jeg helst ha selv. Men er det noen som vil by mye, og det er veldig mange som har veldig mange penger og som vil ha noe skikkelig dyrt på veggene, så kan jeg selge det likevel, ler Art Ranger alias Ingar Aasen alias homo ludens.

- Jeg er et lekent menneske, jo da…

Kom bare ikke på besøk om du har feil agenda og truer det som han mener er hans rettmessige eie og rett. Da kommer Motstandsmannen frem bak Uralen, klar til å forsvare seg med våpen i hånd inntil døden befrir ham fra denne verden og frakter ham til steder han har vært før.

- Vi har jo alltid eksistert og skal aldri opphøre å eksistere, mener Ingar Aasen.

Litt gladere over en slik anskuelse enn en eventuelt åndelig anlagt skatteoppkrever, vil vi tro…

Kulturnett Østfold

Hva skjer i Østfold i dag?

Kulturkalenderen

Kulturhus i Østfold

Tema