Mesterkokk og kulturbærer

Størst bredde

- Det kan ikke være slik at man har den samme menyen i Halden som i Karasjok. Østfold som fylke er kanskje det fylket som har størst bredde i tilbud. Det er vel rype og rein som vi ikke har naturlig i landskapet vårt. Da kan man tenke seg hvilke muligheter vi har, når vi kombinerer dette med sjø, innsjø, jordbruk og de store skoger i Indre Østfold. Vi har bærproduksjon, sopproduksjon og saftproduksjon. Vi produserer oljer, safter og geleer. Lista er jo kjempelang.

Rigide systemer

Utfordringen er å få disse produktene plassert hos de store matvarekjedene. Systemene for hva som havner i butikkhyllene er ikke akkurat overtolerante med produkter som er dyrket i nærmiljøet.
 - Det er temmelig rigide systemer. Men jeg vet at både Asko og Norgesgruppen jobber med å se på sortimentet for lokal mat. Hvis du drar til Røros og går inn i en vanlig butikk der, så har de sitt lokale marked midt i butikken, hvor småskalaleverandører kommer med sine varer. Det er et veldig godt eksempel på at det lar seg gjennomføre. Men det kommer an på butikksjefen, tror jeg.

Fem bjørner

Brith vokste opp i fjellbygda Røyrvik i Nord-Trøndelag. Hun har sin fagutdannelse fra Oslo kokk- og stuertskole. Etter utdannelsen har hun arbeidet som kokk og kjøkkensjef, satt sjøbein om bord i skip og laget mat på bjørnekamper i Kanada. Hun har selv skutt fem bjørner. Interessen for lokal mat kom da hun kom hjem fra sjøen på slutten av 1980 – tallet.
- Jeg startet en reiselivsbedrift i Valdres. Miljøet var todelt. Det var den lokale befolkningen og så var det turistene.

Naturressurser

Hamburgere og pommes frittes hadde fått godt fotfeste, og den menyen preget hele bygda. Distriktet bugnet over av naturressurser, elg og rådyr, sopp og bær i skogen, og sik i innsjøen Sperillen.
 – Jeg tenkte at det måtte jo gå an å gjøre noe med det. Men det var ingen lett start.

Fjellkosten

Skepsisen til å benytte lokale råvarer var rimelig stor, både i valdres og andre steder i landet.  Hun merket det da hun var kjøkkensjef på Beitostølen. Biff og filet sto høyt i kurs. Brith ville hente frem fjellkosten, som reinsdyr og fjellørret. Men hun fikk ikke akkurat stående applaus for forslaget.
 – Det var den kosten lokalbefolkningen var vokst opp med, og den ville de ikke plage turistene med. Den lokale maten var hverdagsmat.

VÃ¥kne

I forbindelse med OL på Lillehammer startet prosjektet «Det norske kjøkken».
 – Da begynte folk å våkne litt. Man begynte å se seg om hva man skulle tilby gjestene. Man fikk øynene opp for at matverden var større enn som så og nærmere enn det man trodde.

Forbilde

Arne Brimi var i sitt ess på den tiden.
 – Han gjorde en formidabel jobb for å rette oppmerksomheten mot den lokale maten. Han har vært et stort forbilde for meg i forhold til hvordan jeg utviklet meg da jeg kom fra sjøen. Jeg hadde mye kontakt med ham og utvekslet ideer med ham.

Regionpris

I 1998 ble hun mesterkokk og tok mesterbrev. Hun mottok regionprisen fra Rygge – Vaaler sparebank i 2009, en pris som gÃ¥r til en person som har utmerket seg i lokalomrÃ¥det.  Prisen fikk hun for sitt bruk de naturlige matressursene som finnes i Mossedistriktet. Hun arbeider aktivt for Ã¥ øke interessen for lokal mat, spesielt innlandsfisken fra Vansjø.
 - Jeg bruker enormt med tid på å forklare folk den lille forskjellen når de skal handle mat. Folk er jo veldig opptatt av pris.

Ladapris

Brith Bakken har et eksempel hun benytter seg av når hun snakker varmt for den lokale maten, et eksempel langt unna kål og reddiker dyrket på lokale jorder. Hun går til blank lakk og ABS bremser.
 - Hvis du har en Mercedes, betaler du ikke Ladapris for den. Du sørger for at den har riktig olje, for service og får du ei ripe i lakken, er jeg sikker på at man fikser den. Så kan man ta det ned til når man snakker om mat og råvarer. Så kan man sammenlikne med det. Folk skjønner når man snakker bil.