 |
| Du er her: Innholdsfortegnelse >Hølberget> Neste (Sarpestuene på Sorgenfri) |
| Hvidsten-lensa skapte
Hølberget |
Hullberget eller Hølberget i Borge minner mye om Sørlandet der husene ligger uryddig i en klynge ved elvekanten. Virksomheten på elva var den direkte årsaken til at husene ble bygd. Beboerne hadde i stor grad sitt virke ved Hvidsten lense som var i drift fram til 1909 da tømmertunellen ved Eidet ble tatt i bruk. Enden av Vestengata som tidligere ble kalt Strandgata, vrir seg idyllisk inn mellom husene på Hølberget. Ennå finnes også vannposten og den er i bruk. Det er hus der som ikke har innlagt vann. Navnet Hølberget stammer muligens fra ei gammel stue som lå like i overkant av bebyggelsen som en nå som helhet omtaler som Vesten. Hølestua var borte lenge før dagens gamle på Vesten ble født, men de kan huske grunnmuren til dette huset. Den gangen lensa var i drift var det bare et hus som ikke lå nede ved elvekanten. Det var en formannsbolig som fortsatt er en av de som ligger nærmest riksveien. Ennå finnes 10-15 av husene fra lensetiden. De helt eldste er imidlertid borte. Det gjelder bl.a. et som ble kalt Ingerstua. Denne stua lå like ved grinda nær enden av veien. Der var også Ingerila hvor folk på stedet hentet sitt drikkevann. Ja, det var også de fra Hannestadsiden som kom over dit for å hente drikkevann. Elva var ellers den store vannkilden. Der hentet en vaskevann og der vasket en tøyet. Mens lensa var i drift lå det tett med tømmer langs Borgelandet. En stor soppmaskin var et hovedinnslag i virksomheten. Denne soppmaskinen buntet tømmeret i store flåter hvor tømmer lå lagvis hver sin vei. Ved soppmaskinen hadde også Trippebåtene sitt anløpssted. Passasjerene måtte ta seg inn på land på gyngende tømmerløpere. De unge hadde ofte moro av å springe og huske skikkelig på løpegangene når gamle, stivbente madamer skulle i land. Så mange karakteristiske navn var det ikke på disse stuene. I hvert fall ikke navn som huskes i dag. Myrastua ble det minste og eldste på Hølberget kalt. Det var etter beboeren, Einar Myra. Nabohuset til Myrahuset ved enden av veien var formannsboligen . Skomakerstua lå ved foten av bakken. Veien opp bakken ble i gamle dager omtalt som «Karl Johan». Ellen Huka het kona i Skomakerstua. Hun kokte kaffe og brakte den ut til lensfolkene. De drakk denne i Kaffestua, et hus som lå på en flåte. En gammel lensekar har i følge Kråkerøyboka fortalt følgende om fløtingen av tømmeret fra lensene ved Vesten og nedover elveløpet til brukene i Fredrikstaddistriktet: «Lensekarene fra Vesten var velkjente og populære skikkelser langs hele Glommaløpet mellom soppemaskinen ved Vesten lense like til Bjørnby bruk på Kråkerøy. Det var spreke karer å se til, der de sprang over tømmersoppene med rappe føtter eller hoppet fotsikre som katter fra stokk til stokk med en flere alen lang tømmerhake i hendene som balansestang. Lenskarene fra Vesten kom som årets første sommerbud. Med dem fulgte aning om økt arbeidsliv og velstand nedover langs elva. Man måtte være tidlig oppe om morgenen hvis en skulle hilse på «nedsetterne». De var ute i otta, de karene. Kl. 3 om morgenen, eller tidligere, la de ut fra soppermaskinen og lot føringen gli med strømmen nedover. Som regel rakk de fram til sagbrukene ved Fredrikstad til dagarbeidet begynte kl. 6 om morgenen». To butikker var det nær elvebakken på Vesten. Den ene i kolonialbransjen mens den andre var «pottebutikk».Et lite teglverk fantes også mellom Ingerstua og hu-sene ute på pynten. Brennovnen lå der hvor snuplassen er i dag. Brennovnen eksisterte ennå i begynnelsen av dette århundret og også den såkalte «Svenskedassen». Den sto oppe i skråningen i leruttaket. Navnet «Svenskedassen» forteller hvem som var sesongarbeidere på dette vesle teglverket. Svenskene leide seg selvsagt inn på stedet og det samme gjorde svenskene som bodde på Tofteberg på landsiden av riksveien hvor det ble drevet stenhoggeri. På Tofteberg lå det en trefamiliers arbeiderbolig med det stolte navnet Monte Carlo. Dette huset er forlengst vekk. Lensearbeidet var sesongarbeide. Ellers i året påtok karene seg hva det kunne være for å tjene litt. Bl.a. så fikk de litt for å hakke vekk isen rundt pelene i lenseanlegget. Det het da at de gikk og «vekket» rundt pelene. Ennå lever det minner på Hølberget om hvor mye lensearbeiderne kunne tjene på det meste i løpet av sesongen. Disse karene måtte finne seg i tilnavnet «Tusenlappen». Boligene eide de fleste selv såvidt vi har brakt på det rene. De gamle husene er bygd av tømmer. En har all grunn til å tro at byggematerialet kom elveveien. |
| Du er her: Innholdsfortegnelse >Hølberget> Neste (Sarpestuene på Sorgenfri) |
