Smedbruket i Nedre Tistedal

Navnet Smedbruket brukes i dag om de to arbeiderboligene som egentlig heter Stenbrakka og Trebrakka, men i forrige århundre var Smedbruket det lokale navnet for Cathrineholm Jernverk i nedre Tistedal. Tistedal som har hatt industri helt fra sagbrukenes opprettelse på 15-1600-tallet, fikk fra 1829 ved igangsettelsen av Jernværket en sterkere tilflytting av svenske industriarbeidere. Det skillet som med en gang oppsto mellom disse og sagbruks- og spinneriarbeiderne kunne en merke helt inn i vårt århundre. Det var så mange svensker ansatt på Cathrineholm at bedriften og arbeiderboligene i området rundt ble kalt for «Lelle-Sverige». Cathrineholm Jernværk ble anlagt som «spikerhammer» i 1829, men begynte snart å framstille stangjern og støpegods. Sagbrukene skaffet råmaterialet til trekullen som trengtes i produksjonen. Værket brente selv kull i området. Kullmilene var et kjent trekk i bildet. 
Virksomheten ble etter midten av 1800-tallet til støpejern og mekanisk verksted. I 1850 var 64 personer beskjeftiget ved bedriften. "Tyve år senere var tallet oppe i 192 og i begynnelsen av 1880-årene var 235 personer sysselsatt i firmaet. Det var da landets største i sitt slag. Nøyaktig hvor mange arbeiderboliger det var ved Jernværket kan vanskelig sies eksakt i dag, men like etter århundreskiftet er det ført opp 11 boliger på kartet.

Navnet Smedbruket ble tidligere nyttet om både Cathrineholm som bedrift og de mange arbeiderboligene rundt bedriften. Sier en smedbruket i dag tenker de fleste på Trebrakka og Stenbrakka.
Klikk på det lille bildet for å se tegning fra boka (1984).

Det er Langbrakka eller Mamenbrakka som lå like ved veien lengst nede av alle sammen. Det var en 2. etasjes brakke som ble bygd før 1865. Huset ble revet i 1966-67. Ikke langt unna Langbrakka lå et mindre hus som var ført opp og har vært bolig for smed- og verkstedformann Hammerstrøm. Huset er nå revet, men ennå synes grunnmuren både til selve huset og til de tilhørende uthus. Tilknytningen til Jernværket ser en mange steder i 
ruinene. Det ble nyttet slaggblokker som byggemateriale.

Veien opp til smedboligen er sterkt tilgrodd, men er fortsatt der. Den går videre til Julevillebrakka hvor en også kan se murene til hus og uthus. Julevillebrakka har utvilsomt gitt plass til mange. Den hadde en grunnflate på ca. 160 kvm og har vært i to etasjer. Den skal være bygd før 1865. Jules de Ville-brakka het brakka opprinnelig, men franske navn fikk gjerne en folkelig uttale.

Rett overfor Holmen i Tista hvor bedriftsbygningene lå, ligger det i dag et gammelt hus som er satt i stand. Dette var opprinnelig kontorbygning og hadde som nabo tvers over veien Spikersmedbrakka, en en-etasjes bygning. Kontorbygningen ble for Øvrig senere ombygd til forvalterbolig.
Før svingen og bakken opp til Bomuldsspinderiets arbeiderboliger ligger Fosseveien 30 som har navnet Slaggbrakka eller Himmeriksbrakka. Det siste navnet fikk den i kontrast til Helvetesbrakka like ved hvor det var langt mer leven blant beboerne.

Tilfeldig er selvsagt ikke navnet Slaggbrakka. Den er bygd på grunn som består av slagg fra smia som lå nede ved elva. Slagget er der den dag i dag. En kan plukke den opp hvor som helst rundt huset. Slaggbrakka hadde fire leiligheter på et rom og kjøkken i hver etasje og to leiligheter på loftet, hver på et rom og kjøkken. I dag er leilighetene i stor grad slått sammen to og to. En spesiell stemning er det på gårdsplassen til Slaggbrakka. Verken huset eller det vinkelformede uthuset er særlig endret gjennom årene. Oppgang til svalgangen foran inngangsdørene i 2. etasje er det i begge ender av bygningen. Svalgangen har en knekk på midten slik som hele huset har det. Trolig er setninger i slaggmassen årsaken. I kjøkknene i Slaggbrakka finner en fortsatt «røkhetta» som i sin tid var over de store kjøkkenkomfyrene. Disse sto på solide platåer. Den siste av komfyrene ble fjernet for 15-20 år siden.
Den største forandringen som har skjedd med Slaggbrakka er trolig at det i sin tid ble satt inn vinduer i enden nærmest veien. Noen av vinduene er skiftet ut, men stort sett er fortsatt de gamle vinduene på plass.
Slaggbrakka hadde to nabohus. Det ene har i «skriftene» betegnelsen «En liden rødmalet Arbeiderbolig». Det var i bruk til en god stund etter 2. verdenskrig, men er nå revet.

Nærmere elva lå så Bakkebrakka eller Helvetesbrakka. Den brant i 1939. Bakkebrakka hadde fire leiligheter i første etasje og fem i annen etasje. Det var videre leilighet på kvisten og en kjellerleilighet. Dessuten var det et enetasjes tilbygg med ett rom og kjøkken. Denne leiligheten ble kalt «Kjelleren». Det fortelles at det til sine tider var 50 unger i tillegg til de voksne i Bakkebrakka.

Det ligger en helt spesiell historie bak det at Helvetesbrakka brant. Lus og kakkerlakker var blitt plagsomme i Helvetesbrakka så «Jens i Månen» kom med sine remedier for å utrydde plagen. Jens hadde for øvrig tilnavnet sitt fordi han bodde på Månefjellet. Jens tente på sine utdrivelsessaker på loftet, men det gikk da ikke bedre enn at hele huset tok fyr.

I området hvor det sone i dag kalles Smedbruket ligger, var det tidligere to brakker til i tillegg til Stenbrakka og Trebrakka (eller Nybrakka) som fortsatt er der. Vestre. Lundalsbrakka og Østre Lundalsbrakka er navnene en finner på trykk. På folkemunne omtales brakkene som Lundalabrakkene. Begge var opprinnelig i en etasje og ble påbygd til to etasjer. Østre Lundalsbrakka ble også kalt Rakkestad-brakka. I dag er det bare to grunnmursruiner fulle av trevirke og uvedkommende skrap igjen av Lundalabrakkene. Tegninger av Lundalabrakkene viser at det der opprinnelig var to kjøkken i hver etasje med ett rom på hver side. Det ligger nær å trekke den konklusjonen at det var to og to familier om kjøkknene og at de da hadde ett rom hver. Stenbrakka og Trebrakka har i dag overtatt Smedbruknavnet som tidligere omfattet hele området inkludert bedriften. Trebrakka skal være oppført i 1870-årene og Stenbrakka noe senere. Begge har hatt leiligheter på ett rom og kjøkken med inngang fra svalgang i 2. etasje og egne trapper i 1. etasje.

Trebrakka er som navnet sier en stor trebygning. Den har hatt 8 leiligheter på ett rom og kjøkken i hver etasje og to kvistleiligheter. I dag er to og to leiligheter slått sammen. I Stenbrakka er det 5 leiligheter på ett rom og kjøkken i hver av de to etasjene, dessuten to kvistleiligheter. Stenbrakka er ført opp av mursten og svalgangen holdes oppe av store «vinkeljern» som sikkert er støpt på Jernværket. Stenbrakka skal være bygd etter Trebrakka. Hvorfor Trebrakka også bærer navnet Nybrakka er for oss et åpent spørsmål. Årsaken er kanskje at Trebrakka eller Nybrakka kom etter Lundalabrakkene. Det fortelles at den store Nybrakka ble satt opp av noen arbeidere ved Cathrineholm i løpet av en sommer. Den var et hastverksarbeid og ble kjent for å være iskald om vinteren.
I Trebrakka er kjøkkenet 2.90 mx3.45 m og stua 2.95 x6.40 m. Med andre ord bodde familier med mange barn på bare vel 30 kvm. I og med at «Værket» ble satt i gang i 1829 er det all grunn til å tro at noen av arbeiderboligene ble bygd allerede i 1830- og 1840-årene.

Det finnes ellers opplysninger om at det var to boliger eller brakker i «Skandsen» i 1865 og at det har vært kullkoier for arbeiderne som brant trekull til «Værket». Videre var det i 1865 verksmesterbolig og «Gamle forvalterbolig».
Familiene i «Lelle-Sverige» var ikke mindre barnerike enn andre steder i forrige århundre. 8-10 barn var ikke uvanlig. Med andre ord var det der en hel liten bybefolkning.

De som arbeidet på «Værket» har ikke bare satt spor etter seg i form av mange svenske navn i Halden-området. De var også aktive i foreningslivet. Mange av svenskene var baptister og fikk bygget sitt eget menighetshus, «Elim», i Øvre Tistedal. Avholdssaken opptok også mange.
Men det fortelles også at det fantes en ølklubb som het «Haugen». Den lå godt gjemt i en bakgård. Siden sagbruksarbeiderne i øvre Tistedal hadde hornmusikk, ble det også dannet en «Cathrineholms Hornmusikk».

Cathrineholm har også sørget for tysk påvirkning i Tistedal. Bedriften startet i perioden 1907-10 opp med emaljeproduksjon og hentet da hjem tyske fagarbeidere. Siden det ikke har skjedd noen utbygging i området, men nærmest en tilgroing, så finner en overalt spor av at virksomheten har vært stor på stedet. Det er gjengrodde veier, mer eller mindre standhaftige forstøtningsmurer og gamle hustufter. En fint stensatt brønn kom vi også over ved veien fra Smedbruket og opp i høyden. Denne veien går i slynger i den bratte skråningen. Den stensatte brønnen har et tilsig som er lagt med glaserte rør. Disse rørene stikker opp her og der langs stien. I dette området et sted var det også at ungdommen hadde sine dansekvelder. «Slagghausen» het det stedet.