Mange bodde ved Spinderiet


Bothnergården var formannsbrakke. Huset er det en ser først av "Spinderibyen" når en kommer opp Fosseveien. Klikk på det lille bildet for å se tegning fra boka (1984).

Riktignok sysselsatte treforedlingsindustrien det største antallet arbeidere i området langs Tista, men det fantes også andre store bedrifter. Bomuldspinderiet eller Mads Wiels Bomuldsfabrique var den eldste i sitt slag i Norge og kan trolig også forsvare betegnelsen Norges første moderne industribedrift. Den offisielle tillatelsen til «at anlægge en Bomuldsfabrique og Klædesstampemølle» forelå i 1815, men allerede i januar 1812 begynte Wiel byggingen av spinneriet. Historien beretter om mange viderverdigheter før det hele kom i drift. Bl.a. måtte Wiel sende sin egen galeas «Nordstjernen» til København for å hente det maskinelle utstyret. Å få det fraktet landeveien var ikke mulig på grunn av krigssituasjonen. Et vannhjul drev i den første fabrikken en rekke maskiner. Fabrikken ble for øvrig bygget på tomta etter Rosenskiøldsagene. Problemene var mange for driften av Spinderiet opp gjennom 1800-tallet. Bedriften skiftet eiere en rekke ganger inntil Hofgaard-familien overtok i 1868. Det var noen år etter at det ifølge Smaalenenes Amtstidende hadde vært en «særdeles lykkelig Ildebrand» ved Spinderiet.

Det finnes mange tegn på at arbeiderne var tilknyttet bedriften under rent patriarkalske forhold. De mange arbeiderboligene som står der den dag i dag er et av tegnene, men viktigere er det som fortelles i regnskapene at det i stedet for lønn i penger ble delt ut brisling, bygg, poteter og også brennevin. Mange av bolighusene til Spinderiet ligger samlet som en liten «by» nær bedriften. Utvilsomt fortjener disse boligene å bli restaurert. En del er fraflyttet i dag og gir forfallet større anledning til å gripe om seg. Det slåes fra antikvariske myndigheters side til lyd for å bevare ikke bare arbeiderboligene, men også produksjonsbygningene. Det understrekes at ved å se disse to delene av bedriften som to sider av samme miljø vil en kunne oppnå en bedre forståelse for hva industristedet Tistedalen var og er. Den eldste av fabrikkbygningene på Spinderiet er delvis fra 1855 og delvis fra 1877 og er sannsynligvis den eldste fabrikkbygningen i Halden kommune.

Når en kommer opp bakkene til Spinderiet er Bothner-gården den som best markerer seg med sin høye grunnmur ut mot skråningen og sin spesielle stil med svalganger. Bothnergården var formannsbrakke med store leiligheter etter datidens mål. Ut i dette århundret bodde Spinderiets regnskapsfører i hele annen etasje mens det var to leiligheter på to rom og kjøkken i 1. etasje. 

I Store Spinderibrakka som ligger litt lenger inne på platået bodde det også formenn og andre med betrodde jobber. Dette huset er innredet med 8 leiligheter. De fleste var på to rom og kjøkken, men det fantes også en leilighet på tre rom og kjøkken. Dette ekstra rommet var noe som skapte misunnelse. På kvisten er det to leiligheter med et rom og kjøkken hver. I nabohuset, Lille Spinderibrakka, er det fem leiligheter. Den store brakka står tom mens den lille ennå delvis er bebodd. Lille Spinderibrakka rommer fem leiligheter på fra to til et rom og kjøkken.

De andre husene i strøket er i stor grad bygd privat og eies av private, men med årene er noe av dette også overtatt av Spinderiet. Bentsegården som er nabohus til Bothnergården, eides av en mann som het Bentsen. Dette huset har forretningen på hjørnet som nabo. I denne forholdsvis lille forretningsgården var det leiligheter både i 1. og 2. etasje. Leiligheter som ble leid ut til folk som arbeidet på Spinderiet.

Et stykke lenger oppe i bakken ligger det to store hus som rager høyt til værs. Det nederste av disse to er Wickmanngården. Forretningslokalene i denne gården ga plass til den første kooperative forretningen på stedet, men som naturlig var ble det også boliger i huset. Fire familier bodde der i sin tid og hadde et rom og kjøkken hver. Huset er trolig bygd før 1890.

I skråningen bak Wickmanngården ligger det ei lita stue med nr. 27 på veggen. Den ser utvilsomt ut til å være av de eldre på stedet og har bivånet mye, både av glede og sorg. Ennå fortelles det om den gangen, litt ut i dette århundret, da det var et stygt branntilløp i huset. Bygningen ble reddet, men fire små barn som var hjemme alene, omkom av kullosforgiftning. Et rom og kjøkken er det i nr. 27 med to små kvistrom i tillegg.


Fosseveien 27 er revet, men Fosseveien 28 står fremdeles, og ligner mye på nummer 27. Huset hører til de eldre husene ved Spinderiet.


Mellom Wickmanngården og den neste store bygningen, Fosseveien 19 som heter Haugen, lå det en liten sagarbeiderbolig. Den er revet. To rom og kjøkken var det i dette huset hvor også smeden ved Catrineholm har bodd. Det var ikke udelt behagelig for dem å bo i dette strøket. Det ble nemlig trukket et skarpt skille mellom de fra Smedbruket, altså Cathrineholm like på nedsiden, og Spinderifolket. 

Haugen ble bygd i 1890-årene av Harald Bjurstrøm. Som navnet forteller hadde han svensk blod i årene. Nini Roll Anker fikk sin mann Petter Anker til å kjøpe Haugen og innredet et serveringssted i forretningslokalene i huset. «Folkekjøkkenet» ble serveringsstedet kalt. Det var jentene i Spinderiet som fikk kjøpt billig mat der. Nini Roll Anker gjorde i det hele mye for jentene i Tistedalen. Hun stiftet bl.a. Tistedalens Pikeforening. Siden kjøpte gårdbruker Fritz Bækkevold Haugen, og deretter kom huset i Spinderiets eie. Det bør vel også legges til at det i sin tid var hele 10 leiligheter på et rom og kjøkken i huset. I dag er det to leieboere i hele gården. 

Bak Haugen lå det tre små arbeiderboliger. To av dem var helt like. To rom og kjøkken og dessuten kvistrom, altså rommelige boliger etter datidens standard. Det tredje huset hadde et rom mer i l. etasje.

Ut på 1900-tallet bodde det en farverimester som het Smith i det største av disse tre husene. Han har fortalt at han var med da Titanic gikk ned, men om det var sant er kanskje et åpent spørsmål.

Meieriet lå i overkant av Spinderibebyggelsen, men før en kom dit fantes og finnes det enda et lite hus. Det ligger i skråningen opp fra Fosseveien og «averterer» sin alder bl.a. ved en grunnmur som delvis bærer preg av solid alder. Og Meieriet, ja, det er revet. Likeledes er en funksjonærbolig på nedsiden av Wickmanngården borte. På toruta etter funksjonærboligen er det nå parkeringsplass. Et behov som har sørget for endeliktet til mange arbeiderboliger i Østfold.

På «Spinderisiden» av Fosseveien ligger det også 5-6 hus med historie tilbake på 1800-tallet og med mange arbeiderfamilier som beboere opp gjennom årene. Også her bodde det Saugbrugsarbeidere til tross for at Spinderiet var nærmeste nabo. Fosseveien 24 er et eksempel på dette. Saugbrugsarbeidere bodde det også i de to arbeiderboligene på Rønnhaugen, noe tilbaketrukket i forhold til Fosseveien.

1870-80-årene var en aktiv periode for Spinderiet. Det er derfor naturlig å anta at en god del av boligene, kanskje spesielt brakkene, er fra denne tiden. Et hus på stedet skiller seg klart ut fra de andre. Det er «Gata» som har en historie som vel i hvert fall er 10 år lengre enn den nabohusene kan vise til. En historie som også omfatter vertshusvirksomhet.

Som nær nabo på nedsiden av Spinderi-bebyggelse finner en arbeiderboligene etter det gamle Catrineholm Jernværk.

"Gata" har en historie som er eldre enn Spinderiets, men beliggenheten gjorde selvsagt at også dette huset ble bolig for spinneriansatte. Klikk på det lille bildet for å se tegning fra boka (1984).