De største bygningene ligger på vestsiden av gata og mot bedriften. Klikk på det lille bildet for å se tegning fra boka (1984).

På Verket sier en fortsatt i Moss. Nå menes det arbeiderboligene, men tidligere var Verket Moss Jernverk som innstilte sin drift i annen halvdel av 1800-tallet. Arbeiderboligene i Verket er trolig den eldste og best bevarte samlingen av arbeiderboliger i Østfold. De eldste av disse boligene er 250 år gamle. Verket utgjorde i sin tid en egen enhet i Moss. En enhet som trolig virket egenartet på utenforstående, bl.a. på grunn av at det der svirret mange ulike tungemål i lufta. Jernverket utgjorde et eget lite samfunn som selv hadde lovmessig rett til å dømme lovbrytere. Jernverket ble sett på som en krigsviktig bedrift så arbeiderne der var fritatt for militærtjeneste.

Arbeiderboligene på Verket er i stor grad bygd av slaggstein fra Jernverket. Senere er de kledd utvendig med treverk. Opprinnelig inneholdt de alle leiligheter på ett rom og kjøkken. Senere er de bygd om innvendig slik at det nå i stor grad er to rom og kjøkken, men også treroms leiligheter. Endel av de små leilighetene er beholdt som hybler. Modernisering i form av innlagt wc har eieren, M. Peterson & Søn A/S, sørget for, men alle endringer har skjedd i pietetsfull respekt for den gamle tiden. I alt er det 20 hus av ulik form og størrelse. Alle med det umiskjennelige preget av å være gammelt. Et av husene er borte. Det er skolen som raste ut ved en utgraving inne på bedriften for endel år siden. Ellers er noen av uthusene borte, men også mange av disse finnes der fortsatt.

Som eneste gate i Moss har husene nummer etter hverandre først oppover på den ene siden og så nedover på den andre. Spesielle navn har vi ikke oppsporet på noen av dem bortsett fra Verket 5 som kalles Lagården.

Moss Jernverks historie går helt tilbake til 1704 da de første forberedelsene til opprettelsen av et jernverk fant sted. Verket hadde en vanskelig oppstarting og et broketlivsløp inntil driften ble lagt ned ca. 1872-73. Familien Peterson kjøpte bedriften og la grunnlaget til virksomheten som er der i dag.

Våren og sommeren 1750 var en ved jernverket opptatt med nyanlegg bl.a. for å forberede kanonstøping. Verksfolk ble sendt til utlandet for å lære, og mange nye kom. Det var den gang firmaet Ancher & Wærn i Halden som eide bedriften. I et brev til kongen i 1754 heter det bl.a.: «Vi anvendte meget store og betydelige omkostninger på å la komme fremmede, erfarne arbeidere, vi bygde hus. . . etc.».  Vi må kunne tro at endel av husene på Verket stammer fra den tiden.

Ellers forteller Carl Hubsch i 1738 at verksfolkene levde i håpløs fattigdom og at Verket overhode ikke førte noen fortegnelse over de arbeidere som bygde seg hus på Verkets grunn. De var så fattige at man aldri kunne få noen grunnleie av dem likevel. Senere bodde også arbeiderne gratis så lenge de holdt til innen jernverkets eiendomsgrenser. Selv i dag er det tale om så lave husleier at det i praksis ikke er for noe å regne. I 1793 bodde det 278 «sjele» på Verket, dessuten bodde 150-200 av verksarbeiderne på Værlesanden, i Moss by og på Jeløya.

Det er mangt som understreker at Verket den gangen var et eget samfunn. Det var selvsagt sykekasse. Det var verkslege og også egen jordmor. Det fortelles at i 1790 ble en kvinne sendt til København for å lære jordmoryrket. Hun ble senere rost sterkt og virket også rundt om i Mossedistriktet. 1 1816 fikk hun lov til å flytte fra Verket da dette ikke kunne betale henne den lønn hun fortjente.

Skolen som raste ut kom i drift i 1758.

Det gjaldt selvsagt spesielle regler for boligene. Dette kommer blant annet fram i et skriv der det heter om folk på Verket: «så forvovne og dumdristige at de understår seg å huse omreisende landstrykere, løsgjengere, som for nærværende tid skal bestå av endel tjenesteløse kvinnfolk». Hvor lite som egentlig er forandret forstår en når en har lest en beretning fra 1870 og samtidig hører med blant dem som har vandret på Verket i våre dager: «Foran oss ligger Verksgaten med de grågrønne slaggstenshusene på begge sider. Vi spaserer oppover gaten. Der til venstre er skolen i den to-etasjes bygningen, og lengre oppe på samme siden ligger den såkalte Ladegården hvor det også bor et par familier, og bak den finnes rommelige staller». 

Wilse, presten som er kjent for sine beretninger fra Østfold, forteller også om Jernverket. Han nevner både Ladegården med staller, fjøs og boliger.

Stor trafikk var det over Verket helt til ut i 1960-årene da Mosseporten og ny utkjøring fra byen i retning Oslo ble klar. I dag er det derfor langt roligere i dette strøket.