Odd Skullerud diskuterer mye med seg selv. Det handler om fargekontraster, komposisjon og hva som vil skje med bildet hvis han gjør fjellsprekken svart i stedet for grå. Ut av argumentasjonen trer et nytt landskap forsiktig frem på lerretet.

Tekst & foto: Morten Brunslid

Odd Skullerud står ved siden av staffeliet og tenker. Et landskap er i ferd med å finne sin plass på lerretet. Men ennå er det mange muligheter som må prøves. Først i hodet, siden med pensel. Han setter av et strøk, ser på den siste ideen og får samtidig et nytt problem som må løses.
- Jeg har mange indre diskusjoner. Det er nok det jeg bruker mest tid på.
Han smiler og legger ned pensel og tuber. Rundt i atelieret står det bilder i store stabler. Noen ferdige, andre må gjennom flere prosesser. Felles for dem alle er at de har sitt utspring i landskapet i Skulleruds nærmiljø.
- Jeg har en kjærlighet til landskapet i Østfold, til det området jeg bor i. Jeg maler det hverdagslige vi tråkker i hver dag. Alle er enige om at det er vakkert på det store, mektige Vestlandet. Det skal litt mer til å finne noe pent i Rådesletta, men det området jeg bor i byr på mye fint. Jeg går og ser meg rundt, i et landskap jeg kjenner godt. Jeg maler det jeg har sett, ikke en eksakt kopi av landskapet, mer som en fortelling, mer eller mindre abstrakt, men det er ikke mye symbolikk i bildene mine.
Skullerud smiler og løfter blikket.

Landlige omgivelser

Han bor i landlige omgivelser på Kallerød i Onsøy, omgitt av åkre og skog, med kort avstand til svaberg og sandstrender. Dette er hans hjemland, kjente landskap han skaper på nytt med pensel, farger og en dyp kjærlighet til maleriet.
- Jeg har mest lyst til å kalle meg kunstmaler. Billedkunstner dekker liksom ikke det jeg driver med.
Han ler stille, drikker kaffe og ser rolig ut over et landskap han kjenner bedre enn de fleste. Han har ingen motforestillinger med å bli kalt Østfoldmaler, eller aller helst Onsøymaler.
- Jeg liker det. Det er deilig å høre til et sted. Jeg setter pris på å være en av naboene her.
Han smiler lunt, slår ut med armene og favner fem gamle hus som han har reddet fra å bli en haug med råtne planker.
- Jeg samler på antikviteter og gamle hus. Alle de gamle husene som står her er fra Onsøy, bortsett fra ett. Jeg har plukket dem fra hverandre og satt dem samme igjen, bit for bit. I en periode var jeg halvt snekker og halvt maler.

Kopierte bilder

En skogskatt med alle rettigheter på eiendommen kommer luskende over tomta, hilser malende velkommen og slår seg ned på et bord ute i hagen. Noen høner holder selskap bak atelieret. Idyllen hersker på den første dagen i august. Bak det rolige ytre er det en smule spenning. Odd Skullerud arbeider med to utstillinger. En til Norsk skogbruksmuseum i Elverum og en i Galleri Henrik Gerner i Moss. 40 nye bilder må på plass i løpet av høsten. Han ler og lang erfaring med nye utstillinger har ikke satt nervene ut av spill.
- Det hender jeg føler meg hysterisk.
Odd Skullerud er født i Kragerø i 1943. To år senere kom han og familien til Engelsviken og slo seg ned i andre etasje på skolen. Faren jobbet på skolen og folkeskolens lesebok med bilder av Kittelsen og Werenskiold var avgjørende for Odd Skulleruds valg av yrke. Da han var 13 -14 år kom drømmen om å bli kunstner.
- Jeg likte egentlig ikke skolen noe særlig. Jeg tegnet mye og kopierte bildene i leseboka.
Jeg ville bli kunstner. Men i mitt nærmiljø eksisterte ikke dette yrket. Jeg visste hva jeg skulle bli, men ikke hvordan.
Skolen ble nedlagt på 50-tallet, familien slo seg ned på Manstad og Odd Skullerud ble nesten skomaker
- Jeg jobbet en stund på en skofabrikk i Fredrikstad.
Han ler og ramser opp flere yrker han var innom med mer eller mindre hell.
- Den verste var på sildefabrikken i Engelsviken. Jeg trædde sild for noen få kroner om dagen. Det var en fæl tid.

Økonomisk frihet

Han grøsser ved tanken. Tilværelsen ble lysere da han gikk lærertiden i konditoryrket.
- Jeg fikk en fire års kontrakt og er glad for denne tiden. Jeg jobbet i bakeriet i ferier mens jeg studerte. Det gjorde at jeg ikke trengte studielån. Det ga meg stor økonomisk frihet da jeg skulle etablere meg som lærer.
Odd Skullerud manglet middelskole og det var en forutsetning for å komme inn på Kunst og håndverksskolen på denne tiden. Men han hadde stilt ut i Fredrikstad kunstforening som 19 åring og det hadde gitt ham litt selvtillit, nok til å oppsøke rektor Håkon Stenstadvold på Kunst og Håndverksskolen som 20 åring.
- Jeg dro inn til Oslo med en bunke tegninger og spurte Stenstadvold om de var bra nok til at jeg kunne komme inn. Han svarte ja. Jeg svevde høyt over gata da jeg kom ut.
Skullerud smiler og en kunster var født. Tre år på Kunst og håndverksskolen ble etterfulgt av fire år på malerlinjen på Kunstakademiet, og han husker at han nok tok av en smule i den perioden.

Myten om kunstnere

- Jeg levde opp til myten om kunstnere med å sitte ute med staffeli, frakk og lue. Jeg husker jeg satt på bussen og lurte på om de andre passasjerene kunne se at jeg var kunststudent.
Han ler og mener selvtilliten ikke sto i stil til sin egne tanker om seg selv.
- Jeg var stille, blyg og hadde ikke særlig tro på meg selv som maler.
I 1972 ble et av bildene hans kjøpt inn av Nasjonalgalleriet.
- Jeg var ikke en hvem som helst.
Skullerud ler på nytt. Han er ikke den som går rundt og skryter på seg verken det ene eller andre. Han står godt plantet i nærmiljøets jordsmonn og har ingen ambisjoner om å gjøre ting annerledes enn det han gjør, gå ut i landskapet, diskutere med seg selv, male og holde orden på hus og eiendom. Men listen over innkjøp og utstillinger er lang og inneholder navn som klinger svært godt både i norsk og internasjonalt kunstmiljø.
- Jeg har vært heldig og fått invitasjoner til å delta på mange utstillinger. Jeg driver med noe jeg synes er morsomst i verden. Jeg gleder meg til hver dag jeg kan male. Drømmen er jo å få til det virkelig gode bildet. Det er drivkraften.