Freddy Olsen Fjellheim (48) fra Gressvik vil ikke gi verken forlag, lesere, kritikere eller politikere fred. – Vi må vise våkenhet i skrift og tale! er forfatterens formaning. "En kompromissløs kritiker av alle former for konformitet" Sa en gang en bokkritiker om Freddy Olsen Fjellheim, septembermåneds Østfoldforfatter.
Tekst og foto: Jan-Kåre Fjeld
Men det blir ikke alltid det beste boksalget av slik litteratur. Derfor er han da heller ikke av dem som selger flest bøker, Fjellheim fra Ørebekk Platå, Fredrikstad. For ”overholdning” selger ikke like godt som underholdning… - Underholdning betyr jo at folk, mottageren, blir ”holdt under”, ikke sant? Understøttet, ordleker han og fortsetter: - Min holdning til det å skrive handler om å gi leseren noe å strekke seg etter, bryne seg på. Dagens kulturelle og politiske klima krever at tenkende mennesker inntar en vitneposisjon. I overensstemmelse med et grunnleggende sannhetskrav som aldri har passet noe marked, ei heller fiksjonsindustrien, sier han og legger til at hjembyens under-holdning er helt på linje med kulturtilstanden i landet Gnore forøvrig.
Moralsk forfall
Samtidig er det blant annet slike perspektivers som stadig driver Fjellheims forfatterskap videre. 22 år etter debuten, de siste 16 på heltid. Til sammen har det til nå blitt 11 bøker, alle med et forsøk på å gi samfunnskritikken nye former. - Den tyske forfatteren Durs Grünbein kom fra daværende Øst-Tyskland til Vest-Berlin med en tankevekkende observasjon. For han oppdaget snart at den glinsende velstanden og de groteske forskjellene samtidig var ”gefundenes Fressen” for ham som forfatter. - Kravet jeg stiller til meg selv er at jeg må få leseren til å se NOE på en ny måte, sier han. Ved å lese på nye måter. Det gjør han ved å utfordre både form- og innholdsmessig. Altså uten å nå de store salgshøydene. Men det er et valg: - Jeg kan sikkert komme til å skrive en sånn bokklubbroman når alderen begynner å svekke motstandskraften. Men så langt skriver jeg innenfor en tradisjon der det å tilpasse seg offentlighetens forventninger til forføring og begeistring vil være å gi etter for alle fiksjonens former for søvn og dagdrøm, fremholder forfatter Fjellheim, 47 år anno 2005. Mer motstandskraftig og kompromissløs enn noensinne.
- Kjedelig! sa 2. klassegymnasiasten
Freddy Olsen Fjellheim, oppvokst på Gressvik, og som etter noen år i Oslo og Roma returnerte til gamle trakter, fulgte et helt vanlig skoleløp inntil han etter 2. klasse på Christianslund Gymnas i Fredrikstad tok avgjørelsen om å slutte. - Jeg lamslo jo foreldrene mine, smiler han. Men det hjalp ikke hvor mye de insisterte, den unge elevrådsformannen og skoleavisredaktør hadde bestemt seg. - Jeg var glødende opptatt av mange ting. Ikke minst litteratur. Jeg ville finne min egen arbeidsrytme, lese og skrive. Det har gitt meg mye, forteller han. Men innrømmer at han er glad han ikke visste hva det ville innebære. Etter at Fjellheim hadde gått opp til Examen Artium som privatist, var det klart for studier. Idéhistorie, litteraturvitenskap og antikkens kultur var fag som tiltrakk forfatterspiren. Men så gjentok historien seg.
Påbegynt magistergrad ble til essay i Vinduet
- Jeg begynte på en magistergrad om den italienske forfatteren Italo Svevo. Den ble transformert til et større essay. I mellomtiden hadde jeg rukket å debutere med ”1. Olsens Bok”, ler han. Men da hadde han allerede flere litterære meritter på listen. Som redaktør for universitetstidsskriftet som skulle bli opptakten til Vagant, og som litteraturkritiker i Morgenbladet, 19 år gammel! - Morgenbladet var jo en erkereaksjonær avis, men med en betydelig kulturredaksjon, med størrelser som Stein Mehren blant bidragsyterne. Ynglingen var i særdeles godt selskap, og skrivekløen ville ikke på noen måte gi seg.
Seks år i SAS
Da studietiden var kommet til veis ende, var det SAS, jo, flyselskapet, som var neste destinasjon og arbeidsgiver. - Jeg jobbet der fra 1983 – 1990, som ansvarlig for en egen avdeling for intern post og distribusjon. Det var en fin jobb å kombinere med skrivingen, og jeg fikk reise mange steder – for en billig penge. For 60 kroner til London, for eksempel, sier han med et fullt forståelig smil. Under den tiden ble ”Scherzo” (1987) til. - Det er en bok om terrorisme, skrevet som en travesti, det vil si om et lavstilstema i et høystilspråk. Om terrorisme i bibelske ordelag, forklarer Fjellheim. - Den boken var Gyldendal litt engstelig for å gi ut, sier han. Men boken fikk strålende kritikker. Et halvt år etter skjedde drapet på Olof Palme..
Stort privilegium
I 1989 skjedde så det som skulle gi Fjellheim det endelige dytt i ryggen ut i heltids forfatterskap. Med det første 3-årige arbeidsstipendet var han klar for å overgi seg til skrivingen fullt og helt. Og 12 år senere kom garantiinntekten fra staten som gjør at Freddy Olsen Fjellheim kan se helt frem til pensjonistens 67 år som heltidsarbeidende forfatter, dersom han opprettholder sin produktivitet. - Det er et stort privilegium, synes han. Likevel: - Nei, det er ikke sikkert at jeg vil fortsette som forfatter hele veien. Hver bok er på sin måte den siste, så det kan jeg ikke forutsi. Samtidig kan jeg ikke forestille meg et annet arbeid enn forfatterskapets. Men det er ingenting ved mannen som røper at motstandskraften er i ferd med å svinne hen, eller sagt på en annen måte: at det ikke er nok av saker Gressvikforfatteren har lyst til å utforske og si mer om. Internasjonal rettferdighet, barns fattigdom, eldreomsorg er tre av stikkordene han nevner som får det til å gløde av engasjement under den ennå blonde luggen. Han er opptatt av at mange av hans forfatterkolleger er livredde for å blottstille seg i samfunnsdebatten, angivelig fordi samfunnet har blitt så komplisert. En farlig ettergivenhet, mener Fjellheim.
Honnørord - ”Fattigdom” er blitt et honnørord for politikerne, et salgsemblem. Det er rett og slett en kvalmende bruk av begrepet. For det finnes både en materiell, mental og åndelig fattigdom, påpeker han og mener at det ofte er de som er materielt fattige som har det største perspektivet på livet og tilværelsen. Så er det kanskje ikke det den verste formen for ”fattigdom”. - Å være rik betyr ikke at man ikke samtidig kan være fattig, påpeker han og tenker på den mentale fattigdommen som synes å bre om seg. Dette, OG det faktum at materiell fattigdom kan være utslagsgivende for hva slags desperate aksjoner mennesker kan iverksette, sier han svært mye om i boka ”Føniks” fra 2001. Der opplever adopterte Tommy både som søkende barn og innbitt kjempende alenefar å bli nærmest terrorisert av sin velstående ”adopmor” som bruker alle rundt seg til å befeste sin egen, i egne øyne, suverene posisjon. Historien med Cicignon, Fredrikstad som geografiske rammer, gir et rystende bilde av hva begge former for fattigdom kan forårsake av tragedier. - Jeg avskyr alle former for vold, men kan se hvorfor muslimske grupperinger betrakter den vestlige verden med forferdelse. Det begrunner jeg med kolonialismen og utplyndringen som vesten har stått for til denne dag. Dette er en av de grunnleggende årsakene til terrorisme, noe jeg berører i min siste bok ”Hvile og slagverk.” Den måten vi fordeler jordens rikdommer på er en vedvarende moralsk katastrofe, er Fjellheims krystallklare tale. Og tilføyer at våre liberale anti-normer lenge har gjort moralsk kritikk til noe mer suspekt enn en hvilken som helst uhyrlig gjenstand for kritikken.
Innhold OG form!
Men tilbake til ØSTFOLDforfatteren Fjellheim. Fredrikstad er som nevnt et geografisk bakteppe for romanen (eller?) ”Føniks”. - Hvorfor Fredrikstad, egentlig? - Føniks handler om kulturelle klasseskiller. I småbyen Fredrikstad har slike forskjeller vært svært tydelige. Men det var elva som ga meg ideen til boka. Du kjenner Kharon, fergemannen i de homeriske eposene? Han som frakter menneskene fra livets siste bredd til dødsriket, smiler han, og avslører sin sans for å bruke metaforer og symboler for å få frem budskapet i sine fortellinger. Når vi konfronterer ham med skrivemåten i Føniks svarer han også med et bilde: - Tenk deg at du passerer en husrekke hvor det ene huset etter det andre er identiske. I en viss utstrekning kan en slik likhet danne et miljø, et særpreg. Det er først når det dukker opp et hus som skiller seg ut at du stopper opp og ser nærmere etter. Jeg mener det kan forholde seg sånn med det vi leser også. Sier han som godt kan bli kalt lyriker. Og som nettopp derfor verifiserer overskriften med sin siste bok ”Hvile og slagverk” (2004): - Det er en samfunnskritisk statement-samling som leker med og til dels utleverer diktsjangeren, ved å innføre essayistiske elementer og bruke lite poetiske skrivemåter som gjenstand for tenkning og refleksjon. Poetikken i denne og andre bøker jeg har skrevet er blant annet beslektet med den romerske dikteren Martials utsagn om hvilke kvalitetsnivåer en bok bør romme, sier han som ser ut til å ”angripe” alt og alle, inkludert seg selv med hensyn til å henfalle til konformitetens tilsynelatende trygghet. Så lite konform er han at det er umulig å få et klart svar hva slags bøker han skriver. Er det en roman, er det noveller, er det dikt? - Jeg kan forandre sjangerbetegnelsen av bøkene fra kolofon til kolofon, smiler han. Men noen av betegnelsene er stabile, f.eks. ”sekvenser”.
Jordens salt-prinsippet
Freddy Olsen Fjellheim er kristen (- Men ikke skriv ”personlig kristen”!) og mener, ikke uventet, at de bibelske tekstene er en viktig inspirasjonskilde for holdningen til språkets og litteraturens funksjon. Derfor henter han også gjerne et bilde fra Bibelen når han enda tydeligere skal beskrive hva han mener ethvert medium bør tilføre sine mottagere: - Jeg kaller det ”Jordens salt” – prinsippet. Salt er et komprimert stoff, med en bestemt varighet. Altså: det du sier, må ha en viss kraft. Utspedd når det kanskje flere til samme tid, men kraften og varigheten fortaper seg, sier han mens han gjør det klart at moderne litteratur bør appellere til refleksjon og handling, og ikke fallby leseren, eller film/internett/dataspillbrukeren, kun den rene opplevelsen.
Media er roten til alt dumt
Noe han mener mediene og litteraturen i større og større grad er preget av: å fôre leseren og seeren med stadig nye opplevelser . Dette og beslektede tanker arbeider Fjellheim med i et nytt essay, som er en sjanger han elsker. - Media er roten til alt dumt! Dette utdyper jeg i essaysamlingen ”Plexus” fra 1993. Der trekker jeg paralleller mellom økologi og media. Media er miljøødeleggende på samme måte som kjemiske gifter forurenser og ødelegger naturen. Når en elv blir forgiftet skyldes det som regel at elven har fått tilført for mye av et bestemt kjemikalium. Det samme prinsippet for forurensning representerer media daglig. Samme type informasjon, samme type journalistikk, samme type stoff. Som om vi frivillig gir fra oss demokratiets muligheter til å utvikle et reelt mangfold. Vi må snart forstå dette! buldrer han mildt, men overbevisende og maner til atskillig større våkenhet både hos mediabedrifter og mediaforbrukere.
Født i Klokkesvingen!
Men den som trodde at Østfoldforfatteren av september 2005 kun er interessert i å utfordre lesere og forlag med antikonformistens uransakeligheter, tar feil. - Fotball! ler han på spørsmålet om hvilke andre interesser han har. Og dette er bildet han bruker på å forklare DET: - Jeg pleier å si at jeg er født i Klokkesvingen tre minutter ut i 2. omgang: 1-0!! ler han og understreker sin fotballavhengighet (les: FFK-avhengighet) med at han er medlem av fanklubben Plankehaugen. - Jeg er på alle de hjemmekamper jeg kan, forteller han med like stor entusiasme som han gjorde til kjenne i Fredriksstad Blad for et drøyt års tid siden da debatten omkring flytting av Fredrikstad Stadion sto på som verst. I sin kommentar til bladet tilkjennega han sitt standpunkt. - Fredrikstad Stadion anno 2005 er byens eneste kultsted for entusiasme og mishagsytringer. Noe er opparbeidet på et slikt sted. Et genius loci (”Stedets ånd” – red.anm.), ikke ulikt det fenomenet arkitekthistorikerne snakker om. Slikt må man ta hensyn til når man bygger i så stor skala, mener han, men synes likevel det blir interessant å se om den nye arenaen på Værste vil innfri investorenes prognoser om byutvikling og fortsatt folkelig engasjement. Uansett er Bob Dylan god å ha som trøst – inntil neste hjemmekamp, enten Plankehaugen bærer seg hit eller dit. Freddy Fjellheim Kommer!
|